Monteringshøyde og vannstand: hvorfor en armatur ser annerledes ut i to fontener

To kummer av samme størrelse, samme antall armaturer, samme modell, samme effekt. Den ene leser som designet og den andre ser flat ut. Forskjellen er nesten aldri produktet. Det er der armaturet sitter i forhold til vannet, og vannet er den ene delen av installasjonen som beveger seg.

Tre distanser avgjør resultatet

Når du setter opp en vannfunksjonsbelysning, blir tre avstander fastsatt, uansett om noen skriver dem ned eller ikke.

Dybde under overflaten. Hvor mye vann lyset går gjennom før det når luften. Dette kontrollerer farge, kontrast og hvor mye av utskriften som faktisk slipper ut.

Avstand og vinkel fra strålen. Om armaturet lyser opp vannsøylen langs dens lengde eller krysser den på et punkt.

Klaring over eller under middelvannstanden. Om armaturet til enhver tid er helt nedsenket, eller om det tilbringer deler av året med ansiktet i været.

De to første er designbeslutninger som trekkes. Den tredje er vanligvis overlatt til installasjonstoleransen, og det er den som produserer klager.

Dybde er ikke en lysstyrkeinnstilling

Det er en utbredt antakelse om at en dyp armatur rett og slett trenger mer kraft. Det er sant opp til et punkt og misvisende forbi det.

Lys i vann dempes, og dempingen er ikke jevn over hele spekteret. Lengre bølgelengder absorberes først. Rent praktisk mister en rød kanal intensitet raskere med dybde enn en blå. En varm hvit kanal mister varmen. Et opplegg som ser riktig ut på en halv meter kan se utpreget kult ut på to meter, med samme armatur og samme innstilling.

Dette gir to konsekvenser som er verdt å planlegge rundt.

Den første er at fargebalansen er dybdeavhengig-. Hvis et opplegg har armaturer på flere dybder og showet krever en jevn farge, vil nivåene trenge trimming per posisjon, noe som betyr at kontrolleren trenger takhøyde for å gjøre det og adresseskjemaet må registrere hvilke armaturer som ble trimmet.

Den andre er at å legge til strøm til en dyp armatur ikke gjenoppretter tapet fullt ut. Det hever nivået, og det øker også mengden lys som sprer tilbake suspenderte partikler, noe som reduserer kontrasten og kan få vannet til å se tåkete ut i stedet for lysere.

Den praktiske tilnærmingen er å fikse dybden fra designhensikten først, og deretter velge kraften som oppnår nivået på den dybden. På grunt vann er over-angivelse av kraft den vanligste feilen: det bleker overflaten og flater ut fargen.

Over vannlinjen eller under den

Der armaturet sitter i forhold til vannlinjen endrer optikken fullstendig, og det er tre tilfeller i stedet for to.

Helt nedsenket. Lys forlater armaturet, beveger seg gjennom vann, krysser overflaten og brytes. Overflaten beveger seg, så brytningsvinkelen endres kontinuerlig, som er det som produserer den karakteristiske skimmeren. Målet er mindre enn dybden her.

Helt over vannet. Ingen vannvei. Armaturet oppfører seg som en vanlig utvendig armatur med alle de vanlige hensynene: synlig gjenskinn fra et lavt synspunkt, søl på tilstøtende overflater, og ingen overflateglimmer.

Overflate over vannlinjen. Armaturet er delvis inne og delvis ute avhengig av dag. Halvparten av produksjonen går gjennom vann og halvparten gjennom luft, så de to halvdelene leses forskjellig i farge og intensitet. Dette er betingelsen for å eliminere på designstadiet, fordi ingen kontrollinnstilling kompenserer for det.

Vannstanden er aldri konstant

Et stille basseng på en rolig dag er unntaket, ikke designbetingelsen. Nivået beveger seg av vanlige årsaker: fordampning mellom topp-opp, vind som skyver en stående bølge over en stor overflate, funksjonens egne jetfly løfter nivået mens de løper, spruter fra en laminær stråle og nivåfallet som følger etter at en pumpe stopper.

Konsekvensen er at en armatur satt 30 til 50 mm under middelnivået utsetter ansiktet sitt for luft på en vindfull ettermiddag i et stort basseng. Når det skjer:

Forsiden av armaturet produserer gjenskinn for alle i lav vinkel, som er nøyaktig publikumsposisjonen rundt et torg

Den termiske tilstanden endres, siden armaturet ikke lenger har vann over ansiktet

Fargen på scenen skifter når en armatur slutter å bryte og begynner å reflektere

Designresponsen er å sette dybden fra minimum forventet nivå, ikke fra gjennomsnittet, og å angi nivåområdet på tegningen slik at entreprenøren vet hva som må vedlikeholdes. Vannlandskap med automatisk oppfylling-gjør dette enklere; de uten behov for større margin.

Et notat om hvordan dybden måles

Dybden som betyr noe måles vertikalt fra vannoverflaten til linseplanet, ikke langs armaturets akse hvis armaturet er vippet.

Det skillet blir aktuelt så snart et inventar siktes. En armatur satt inn i en vegg i en oppadgående vinkel har et linseplan som ikke er horisontalt, og det høyeste punktet er nærmere overflaten enn det laveste. Tallet som styrer designet er minimumsklaringen, fordi det er det som avgjør når armaturet dukker opp.

Måling fra toppen av huset i stedet for fra linseplanet introduserer en andre feil i samme retning, siden fordypningen øker den tilsynelatende dybden. Hver for seg er begge feilene små. Sammen bruker de marginen, og det er grunnen til at tegningen bør navngi referansepunktet i stedet for å overlate det til stedet.

Overflaterefleksjon, og hva kameraet ser

Vann reflekterer. Ved bratte synsvinkler passerer det meste lyset gjennom overflaten; ved beitevinkler oppfører overflaten seg som et speil. Det er enten den beste eller den verste egenskapen til ordningen.

Det er best når refleksjonen er poenget: et stille basseng som returnerer en opplyst fasade, en hotellterrasse speilvendt i et basseng om natten. Det er verst når en armatur er rettet slik at dens utgang når overflaten i en grunn vinkel, fordi lyset returneres til himmelen i stedet for å forlate vannet. Et opplegg kan se svakt ut fra dekk og lyst fra en øvre etasje, noe som vanligvis ikke er meningen.

To praktiske regler. Sikt armaturene slik at utgangen krysser overflaten i en så bratt vinkel som geometrien tillater. Og sjekk opplegget fra posisjonene publikum faktisk vil innta, inkludert eventuell forhøyet terrasse, før du bestemmer målet.

Armaturet er også et objektiv

Et poeng som fanger folk ut: et løpende jetfly er i seg selv et optisk element. En luftet stråle full av medført luft sprer lys og leser som klart hvitt vann uavhengig av fargen bak. En klar laminær stråle sender lys i lengden og kan få den til å gløde innenfra.

Dette betyr at samme armatur oppfører seg forskjellig avhengig av vannet, og det påvirker dybdevalget. I en luftet funksjon er det opplyste elementet sprayen, og armaturet plasseres best nær dysen. I et laminært trekk må lyset injiseres i søylen, som er et annet arrangement som dekkes separat i artikkelen vår om vår artikkel om belysning av laminære stråler.

Hva innstillingen-ut-tegningen skal inneholde

De fleste problemene ovenfor forhindres av fire tall på én tegning, og de koster ingenting å legge til.

Dybde målt til linseplanet, ikke til toppen av huset. Disse skiller seg med utsparingsdybden, og forskjellen er nøyaktig marginen som er utformet.

Vannlinjedatum, og om det er overløpsnivå, middelnivå eller toppen av overløpet. Tvetydighet her produserer armaturer satt fra en annen referanse enn designeren hadde til hensikt.

Nivåområdet, med et minimum og et maksimum. Dette er tallet som forhindrer grenseoverskridende tilstand.

Ansiktsretningen, referert til jet-aksen og til den rådende vinden.

Legg til en merknad til for kummer uten automatisk oppfylling-: oppgi hvem som er ansvarlig for å opprettholde minimumsnivået, fordi det er en vedlikeholdstilstand i stedet for en installasjonstilstand.

Vind, og overflaten du ikke har designet

Et stort åpent basseng har sitt eget mikroklima. Vind over overflaten produserer en stående bølge, og en stående bølge endrer både vannstanden i et punkt og den lokale vinkelen på overflaten.

To effekter følger. En armatur dekket av en forbigående bølge og eksponert et sekund senere produserer et flimmer i scenen som ingen kontrollinnstilling vil fjerne. Og overflatevinkelen ved et beiteutsiktspunkt reflekterer noe annet når det beveger seg, som på et torg med omgivende belysning kan leses som en skiftende lapp i stedet for et opplyst trekk.

Det er heller ikke mye en armatur kan gjøre med. Det som kan gjøres tilhører bassengdesignet: Bryt vindfanget med planting eller en lav vegg, eller hold armaturet dypt nok til at den dypeste bunnen av den stående bølgen fortsatt dekker den. Begge er billige på designstadiet og nesten umulige senere.

Tre regler for å sette ut mot et bevegelig nivå

Hvis du ikke tar noe annet fra dette stykket, forhindrer disse tre de fleste klagene.

Sett fra minimumsnivået, ikke gjennomsnittet. Gjennomsnittet er nivået bassenget holder på en stille dag uten vind og uten løpende jetfly. Minimum er nivået den faktisk når. Armaturer satt fra gjennomsnittet er designet rundt en tilstand som ikke kommer den dagen som betyr noe.

Oppgi linseplanet på tegningen, ikke armaturet. Dybde til toppen av huset er et annet tall, og forskjellen mellom de to er nøyaktig marginen du stolte på.

Gi entreprenøren en toleranse, og si hva som skjer utenfor den. Et krav om å holde vannet innenfor et bånd er en vedlikeholdsinstruks, og det hører hjemme i O&M-dokumentet i stedet for i en konstruksjonstegning ingen leser etter overlevering.

Der vi sitter

Vi leverer fontene- og undervannsarmaturer med dimensjonene for ansikt, linse og kabelinngang trukket til linseplanet, slik at utsettingen kan gjøres uten tolkning. Hvis en ordning har et bredt nivåområde, fortell oss utvalget og vi vil si hvilket monteringsarrangement som passer det.

A 12V fontenelysog enIP68 undervannslyser satt opp annerledes, og vårbedriftsprofilforklarer hvordan vi håndterer -utsetting av informasjon om prosjekter.

Sette opp en vannfunksjonsordning

Send oss ​​bassengdelen, vannstandsområdet og posisjonen til dysene. Vi vil fortelle deg hvilke monteringsdybder vi vil bruke og hvilke av våre modeller som passer til hver posisjon.